Jo, så overlevde jeg dødsveien da

Vi måtte selvfølgelig prøve oss på "El Camino de la Muerte", eller "Dødsveien", det er obligatorisk. Jeg vil si det var en ganske ikke-dramatisk opplevelse tatt navnet i betraktning, ja, bortsett fra alle minnesmerkene langs veien da. Navnet fikk veien nemlig da den fortsatt var hovedveien mellom La Paz og Yungas, og biler og busser kjørte hyppig utfor kanten. På grunn av betraktelig mindre trafikk nå om dagen (flesteparten av bilene og bussene som kjører veien nå er i følge med adrenalinsøkende turister på sykkel) har frekvensen suket, men det hender jo fortsatt. Her om dagen kjørte en minibuss utfor, men sjåføren, osm var den eneste i bussen, var heldig og kjørte ut på riktig sted - Han landet pent 30 meter ned i bakken, og klartret forfjamset opp igjen akkuret i det noen syklister fra Casa Alianza passerte. Det hender også at uforsiktige syklister forsvinner utfor kanten, og med den farten noen av dem holder 

(passing on your riiiiiiiiiiiiiight!) er jeg nesten overrasket over at det ikke er flere enn 11 stykker de 10 siste årene som har vært uheldige, i følge guiden Eddi de fleste fra Israel. 

Vi var bare oss fire, Stine, Inger Johanne, Christina og meg, pluss én foran på sykkel og én bak i bil, fra reiseselskapet Topas. Vi fikk utdelt kne-og albuebeskyttere, hjelm, vindjakke og orange rekleksvest, også sykkel selvfølgelig, og vi satte utfor. I løpet av 4,5-5 timer og 69 kilometer bevegde vi oss ned fra 4700 til 1200 meter, fra La Paz til Coroico. Det var kaldt og steinete der vi begynte, og underveis forandret temperaturen og landskapet seg drastisk, til grønt, fuktig og frodig.

Bildene er tatt av guidene - skulle jeg sjonglert med kameraet i tillegg til å konsentrere meg om å holde meg på veien spørs det hvordan det hadde gått..

Artikkel fra Dagbladet

Julefest for HIV/AIDS-smittede

Hvert år holder studenter, voluntører, og språklærere ved Casa Alianza en innsamling for et av proskjektene til misjonsalliansen her i La Paz, og i år står HIV-positive barn  under 12 år og barn som har smittede foreldre, i fokus. Planen er å arangere en julefest for disse. Det finnes allerede en liten sum som skal gå til julekos - småkaker, kakao osv, men for å kunne gi en julegave til hvert av de 110 barna det er snakk om trengs en større sum. Behovene deres er store, og gavene kommer til å inneholde klær, skolemateriell og leker. 

Barn som er HIV-smittet eller har foreldre som er smittet lever under veldig vanskelige forhold, både sosialt og økonomisk. Barna blir lett fryst ut av skolesystemet og andre miljøer på grunn av frykt for smitte, og foreldre mister lett jobben. Svært få av familiene har liten mulighet til å gi barna sine noe ekstra i jula. 

Hver eneste krone betyr mye for disse barna! Forhåpentligvis får vi inn nok til å kunne gi alle sammen både klær, sekk og en leke (vi trenger 200 per barn)  og den som har lyst til å gi en slant kan bruke sette det inn på kontonummer 3000.190.9351. Husk å merke betalingen "Julefest 08". 

Jeg har mer informasjon om HIV/AIDS-prosjektene generelt, også om julefesten. Legg igjen en kommentar på dette innlegget med mailadresse, så sender jeg mer info!

Tilfeldighet

Dagene går, og nå har jeg bare tre uker igjen av praksistiden. De siste ukene har vært innholdsrike og jeg har opplevd og lært mye - både på jobb og i fritiden. Det at forholdene ved handicapsenteret er så fjerne fra der vi er i Norge i dag kan være vanskelig å forholde seg til innimellom. Men med vett, respekt, ydmykhet og sunn fornuft går det bra å løsne på fordommer, å tilpasse seg en fremmed tankegang og å prøve å forstå hvorfor ting er som de er.

På IDAI bor det rundt 90 mennesker, de fleste unge, med forskjellige handicap, og jeg har inntrykk av at de fleste er rammet både psykisk og fysisk. Murbygget er stort, kaldt og ganske slitt, det lukter ikke godt i gangene. På vei til min avdeling hvor de 14 yngste barna på senter bor, sitter, ligger, står og går mange beboere. Noen bundet fast (ofte på grunn av for få ansatte), andre på vei ut og inn av andre avdelinger. Det er ikke uvanlig at vi får besøk av noen nysgjerrige hjelpere i løpet av dagen. Første dagen jeg gikk på jobb alene, opp etasjene og gjennom gangene, følte jeg meg veldig liten. Alt var nytt og så veldig forskjellig fra hjemme. Slike institusjoner så vi vel senest for førti år siden hjemme, de ble utryddet sammen med en tankegang som fortsatt hersker her, men som heldigvis er på vei bort: De som ikke er som oss andre skal helst ikke synes. Her har nok mange av barna som bor på senteret det bedre enn om de hadde bodd hjemme, det er visstnok ikke uvanlig at foreldre, på grunn av skam, låser sitt spesielle barn inne.

På min avdeling jobber tre "mamitaer" av gangen, to grupper annethvert døgn. Med 14 barn å ta vare på, hvert med spesielle behov, sier det seg selv at de kommer til kort. De vasker, mater (matingen er et kapittel for seg selv), steller, bretter klær, legger, og når det er tid til det, leker og koser litt med barna. Et par timer i uka har barna spesiell oppfølging av bl.a. fysioterapeut, psykolog og lege, og senteret har også en egen skole. Av de fjorten barna på min avdeling tror jeg det er to eller tre som går på skolen. 

Det er vanskelig å se hvor lite oppmerksomhet hvert enkelt barn får, tilpasset sitt behov - jeg ser at de har potensiale, noen kunne kanskje hatt språk, vært sterkere i kroppen, til og med gått. Jeg tar meg i å tenke "åh, hadde du bare tilfeldigvis blitt født i Norge isteden! "  Her får jeg følelsen av at de bare er til oppbevaring. Allikevel ser jeg at den jobben mamitaene gjør virkelig er flott, og at de fleste av de brenner for barna, at de bryr seg om dem, på ordentlig. Jeg ser, og vet fordi jeg har pratet med dem om det, at de så veldig gjerne skulle hatt mer tid til å gi hvert enkelt barn mer tid og oppmerksomhet. 

Min hverdag ser omtrent slik ut:

Opp syv - halv åtte, dusj, frokost. Det går i tørt, hvitt, ristet brød med ost og grønn paprika  + juice (appelsin/eple/fersken), evt. cheerios med sjokoladepulver. Og melk, da. Så er det rett ned til spansken, tre skoletimer med egen lærer. "Hola, como estás? Que has hecho ayer? Aaaah, que bieeeen!" Susan er kjempesøt, og veldig flink. I skrivende stund prøver hun å innprente bruk og bøyning av 19 verbtider, flere sammensatte, og jeg har snart glemt hvordan regelrette verb bøyes i presens.. Jeg tror det var Said som, når jeg skulle velge språk på videregående, sa at "Åja, välj spanska, det är lätt!" Pøh. 

Etter en stund rusler jeg ned på IDAI, som ligger ti minutters gange fra Casa Alianza. Jeg skriver meg inn i boka for voluntører på kontoret, kontordama enser meg ikke. En etasje opp ligger avdelingen jeg jobber på, og når jeg kommer inn døra klokka halv ett sitter barna i rullestolene sine, eller ved spisebordet, og venter på lunsj - eller "almuerzo". Slik kan de gjerne sitte en time, time-halvannen før maten kommer fra kjøkkenet i første etasje. Lunsjen er det viktigste måltidet her i Bolivia, og det er utrolig hvor mye mat de klarer å putte i disse små barna. Først en stor bolle med suppe, deretter "segundo" som ofte består av kjøtt, grønnsaker og ris, og så dessert - banan og yoghurt. Gjerne en kopp med kirsebæravkok, eller hva det nå er, til slutt. Frokost, derimot, er ikke så viktig. På IDAI spiser de et stykke brød med melk til, men det er slett ikke uvanlig at bolivianske barn ikke spiser annet enn en kjærlighet på pinne til frokost. 

Matingen, ja. Ikke alle barna er så glade i å få mat puttet inn i munnen, og det er ikke sjelden jeg går fra den ene til den andre, kanskje også til den tredje før jeg får til å mate noen, enten fordi barnet er så handicappet at det må spesielle teknikker til for å få lirket maten inn (teknikker som etter min mening ikke alltid er like humane), fordi hodet kastes i alle retninger, munnen knipes igjen, eller fordi maten rett og slett bare renner ut fra munnvikene igjen. Dette tar tid, og er ganske så energikrevende. 

Etterpå er det tid for skifting av bleier og klær, og deretter får mamitaene seg en pause mens jeg ser etter barna inne på lekesalen. Noen sitter fortsatt i rullestolene sine, og noen ligger på madrasser på gulvet. Et par stykker krabber og går rundt på gulvet. Jeg synger sanger, spiller litt musikk, koser, kiler. Noen ganger kommer mamitaene inn og leker og koser med barna og prater med meg, men som oftest benytter de anledningen til å slappe av på kjøkkenet, det kommer litt an på hvem som er på jobb. Det er ganske stor forskjell mellom de to gruppene som jobber, tre av dem bryr seg ikke spesielt om meg mens de andre gjerne vil prate, høre hva jeg mener om arbeidet de gjør, kanskje lære noen ord engelsk. 

I dag jobbet de tre som ikke prater så mye med meg, kanskje det var derfor jeg ikke fikk med meg at noe var annerledes. Det var ikke før Dr. Velasco kom innom at jeg hørte om det, han beklaget først at han ikke hadde dukket opp til avtalt tid - vi skulle prate om ett av barna i forbindelse med oppgaven min - så skjønte jeg at han hadde problemer med å holde gråten tilbake. Et av barna, liten og skjør, hadde gått bort kvelden før. Kvalt av sitt eget oppkast. Det er rart å tenke på hvor lite som egentlig skal til, samtidig som vi kan overleve det utroligste. Tilfeldighetene bestemmer. Den lille kroppen, som dagen før hadde vært sammen med oss andre som vanlig, blid og gledesspredende, hadde ikke hatt den styrken som skulle til for å hoste opp igjen det som tilfeldigvis havnet på feil sted. 

Sov godt, lille venn.

Jeg slapp ikke unna, gitt

Onsdagen for snart en uke siden ble jeg med Ben-Tore til Combaya og Sorata for å besøke noen prosjekter misjonsalliansen støtter. Combaya er en kommune som består av mange små landsbyer i åssidene, og trollstigen er barnemat i forhold. Jeg tror dessuten Ben-Tore tror bilen er litt smalere enn det den egentlig er, for da vi møtte på denne

bestemte han seg for å kjøre på utsiden. Vi som var med, jeg og to bolivianere, prøvde gjøre veien littegranne bredere ved å legge opp noen steiner langs kanten, og jaggu holdt det. På veien tilbake traff vi på den samme bilen, sjåføren byttet dekk for andre gang.. heldigvis var det plass til å kjøre forbi på innsiden denne gangen!

Det var spennende å besøke prosjektene og å treffe menneskene som drev det. To steder drev utviklingshemmede med blomsterproduksjon - det er både lettere og mer verdifullt å dyrke blomster enn for eksempel poteter - det siste prosjektet, i Sorata, var en barnehage. Det var rart å se forskjellen mellom disse barna og barna på barnehjemmet hvor de andre jentene jobber, disse konsentrerte seg mer om lek og hverandre enn om oss. Barnehjemsbarna trenger så sårt oppmerksomhet fra voksenpersoner at alt annet blir uvesentlig når de kommer. Vi virker som magneter. 

Vi ble godt mottatt, fikk blomsterkranser rundt halsen, ble servert

 middag og greier. Jeg vet imidlertid ikke hvor smart det var av meg å spise og drikke dette siden vi skulle reise på tur til Amaszonas dagen etter, men jeg tenkte "skitt au, jeg kan jo ikke være så uhøflig å takke nei", så jeg mesket meg i både gryterett, poteter og honning-øl eller hva det nå var, fra plastglass som ikke akkurat var engangs.

Natten etter var ikke spesielt fornøyelig, heller ikke de første dagene av helgeturen.  Mesteparten av tiden på flyplassen ble for min del tilbragt i fosterstilling på dogulvet. Og det ble noen timer, for flyet vi skulle tatt ble fyllt opp med passasjerer fra dagen før. Rullebanen i Rurrenabaque er nemlig ikke noe annet enn et jorde, og det sier seg selv at regn ikke gjør det spesielt lett å lande. Formen ble heldigvis litt bedre etterhvert, og turen med det nittenseters propellflyet gikk for min del bra. Værre var det for noen av de andre jentene som syns det var ganske skremmende, turbulensen var ikke snill med oss, og jeg kan forstå at det for noen kan være en klaustrofobisk opplevelse.. Alternativet var 18 timer i buss. 

Det var spennende å fly over regnskogen, og landskapet i Rurre var noe ganske annet enn i La Paz - det var som å komme til en annen verden. Over tredve varmegrader, stekende sol og små trehytter overalt. Dessuten så det ut som at innbyggerne hadde det ganske bra i forhold til mange her i byen. 

Fredag dro vi ut på pamastur, og jeg var dårligere igjen. Tre timer sittende sidelengs bak i en jeep med 11 mennesker i, på humpete veier, gjør ikke akkurat underverker for formen når man sitter med kvalmen brennende i halsen.. Deretter ventet enda tre timer i en kanoliknende båt, og vi fikk oss en positiv overraskelse - en av studentene her som hadde vært på samme turen til samme tid for noen år siden, hadde lovet oss at vi kom til å bli spist levende av mygg. Vi så for oss lange bukser, genser og myggnetting over hodet hele turen, i varmen, men siden regntiden ikke hadde startet helt ennå slapp vi glatt unna disse malariaspredende, blodsugende jævlene. Haha! VI satt i bikini hele båtturen vi, og koste oss i sola mens vi talte en-to-tre-to hundre alligatorer i løpet av 20 minutter, utallige skilpadder, flotte fugler og ikke minst capivaraer - noen merkelige skapninger osm ser ut som en forvokst krynsning mellom marsvin og gris. Vi fikk oss også en dukkert blandt rosa delfiner, og guiden vår, Domingo (søndag på spansk), forsikret oss om at det var heelt tryt, og at alligatorene og pirayaene ikke kom til å bite av oss føttene så lenge delfinene var i nærheten.. Det var ikke mange minuttene jeg oppholdt meg i vannet for å si det sånn, dels på grunn av tanngarden til dyrene i det gjørmete vannet, dels på grunn av kvalmen. 

Utpå ettermiddagen kom vi fram til lodgen vi skulle bo på i to netter, og det var et herlig sted! Mange timer ble tilbragt i hengekøyene, jeg koste meg selv om jeg ikke fikk vært med på alligatortur på kvelden eller pirayafiske dagen etter. Jeg fikk i alle fall smake på fangsten! Det var ikke mye kjøtt på dem, ikke smakte det noe særlig heller, men det var jo litt artig. Det var visst morro å fiske dem, med kjøttbiter som forsvant i høyt tempo som agn. Anacondajakten fikk jeg derimot med meg, etter å ha puttet i meg store deler av hylleinnholdet fra et apotek i Rurre - imodium, store mengder kulltabletter, noe flytende, rosa, maling-aktig som stinket tannkrem. Og det var verdt det - vi fant både anaconda og en kobrababy, og masse slangeskinn. Aper og dovendyr har vi også sett!  

Frem til vi satt oss på flyet tilbake til La Paz her vi vært redde for at det ikke skulle gå og at vi måtte leie en jeep isteden, det er nemlig ikke så uvanlig på denne tiden. Det regnet nemlig i går, og da ble flyene kansellert. Men vi hadde flaks, takk for det, og kom oss avgårde bare to og en halv time senere enn planlagt. Trygt nede på landjorda igjen, tilbake i La Paz, er formen er fortsatt ikke bra, men her har jeg i alle fall tilgang til lege. Selv om formen ikke hr vært på topp har det vært en flott tur, mye på grunn av snille Domingo som fikset x antall kopper bra-for-magen-te av diverse jungelremedier til meg, og spurte hele tiden hvordan jeg hadde det. Resten av gjengen fra Indigena Tours, som vi reiste med, var også supre, vi ble godt tatt vare på. 

I morgen blir det prosjektbesøk igjen, denne gangen til el Alto. Her skjer mye!

Muela del Diablo

Etter to relativt energikrevede helgeturer har vi valgt å konsentrere oss om La Paz denne gangen. Arbeidsuken har vært krevende (til tross for fri på mandag - de dødes dag), og det er deilig å bare ta det med ro i nærheten. I går tok vi turen til en markedsgate de lokale handler i, Uyustus, her selges det utroligste. Tusenvis av cd'er og dvd'er til 7 bol stykket (1 bol er for tiden ganske lik den norske krona), piratkopierte selvsagt, klær, sko, sminke, julepynt, hårfønere, mp3-spillere, vaskemidler, kofferter - u name it. Ferskpresset appelsinjuice var også å få kjøpt overalt, fra tradisjonelt kledde aymara-kvinner, "cholitas", med appelsinvogner. 

Appelsinjuicen serveres i plastglass, det er greit nok. Andre typer juice selges også på gata, i glass-glass, øst opp fra bøtter. Jeg er litt skeptisk til måten kjøkkenglassene juicen serveres i "vaskes" på - i en balje med daggammelt skyllevann, uten såpe. Ikke alle er så nøye på hygienen her, og når "salmonella", "e-coli" (de tre andre jentene har fått det. Jeg har holdt meg frisk, bank i bordet!) og "avføringsprøveglass" er dagligdagse ord her nede velger jeg å holde meg unna åpenbart bakteriebefengte artikler som disse glassene, samt frukt og grønnsaker som andre har gjort i stand. Det som ikke skrelles må desinfiseres. Svinekjøtt er også noe vi må passe oss for her, det er nemlig fare for at det inneholder trikiner. Disse parasittene vil jeg helst unngå å få i meg da eggene kommer over i blodet, blir til larver og senere voksne trikiner som kan gå over i muskler, hjerte, nyrer og  hjerne og forårsake store skader. Det kan gå flere tiår før en merker noe som helst, og når det bryter ut er det ikke så mye å gjøre. 

Tilbake til Uyustus - tiden fløy for det var så mye å se på, og vi endte også opp med å handle litt. Christina og Stine stikret seg for eksempel flotte kofferter for 200 kr stykket - Adidasbagene holdt vi oss langt unna.. Da kvelden kom dro vi på Café Alexander og spiste verdens mektigste sjokoladekake før vi så den nye James Bond- filmen på kino. Ikke visste vi at deler av handlingen foregikk i La Paz! Morsomt å se noe vi omgir oss med hver dag, på lerretet. Kinosalen var stor og flott, og vi fikk følelsen av å være på teater da en velkledd kinomann med lommelykt fulgte oss til plassene våre. 

Utsikt fra rommet vårt - djeveltanna i bakgrunnen

I dag har vi vært på ridetur til "Muela del Diablo", eller "Djeveltanna", en fjellformasjon på ca. 3900 meters høyde. Veiene var bratte og smale, og med hester som ikke alltid var like stabile var dette en interessant opplevelse. På et tidspunkt var jeg virkelig redd for at jeg og hesten skulle forsvinne ned et stup vi sto ved for å se på utsikten, han  hoppet rundt etter å ha blitt litt skremt av en av de andre hestene, og rygget mot kanten - hjertet i halsen! Men det gikk bra, og utsikten var fantastisk. Inger Johanne så ut til å storkose seg, mens resten av oss var nok ganske nervøse store deler av turen. Jeg er glad vi kom oss opp dit, men jeg tror ikke jeg ville gjort det igjen. Hestene er store dyr med egen vilje, og den erfarne guiden som rir foran kan fort bli en falsk trygghet.

Rett utenfor kanten av veien. Her er det langt ned.. 

Nå er vi ganske mørbanka i sitteredskapet alle sammen, og lurer på om vi skal spandere på oss noen timer på spa i morgen. 45 minutter med massasje, tilgang til badebasseng og boblebad høres ikke så alt for galt ut nå, og prisen er det heller ikke noe å utsette på - 160 bol:)  Etter luksusen er planen å dra på fotballkamp - ja, jeg, som ikke aner hva keeperen på det norske landslaget heter, langt mindre hvilke lag som spiller i 1.divisjon, skal på fotballkamp. Men siden vi faktisk har anledning til å se de (i følge de andre jentene her) de beste og mest populære lagene til Bolivia, på den fotballstadioen med verdens høyeste beliggenhet (Estadio Hernando Siles i La Paz) , bør jeg vel gi det en sjanse. Med snacksselgere (popcorn er svære greier her) og høy stemningsfaktor er det nok helt sikkert mer interessant enn en hvilken som helst fotballkamp på tv.

Noen er mer sjenerte enn andre

Franz Tamayo

Som nevnt i forrige innlegg ble vi invitert til en slags avslutning ved en skole på el Alto. Grover, engelsklæreren som har gått et år på folkehøgskole i Norge, kom hele veien ned til La Paz for å følge oss fra Casa Alianza til skolen Franz Tamayo. Minibuss-turen opp dit (el Alto ligger på ca. 4000 meters høyde) tar halvannen time, og jeg kan forestille meg hvor tidlig dresskledde Grover må ha stått opp for å hente oss presis klokken sju. 

Å ta minibuss en tidlig morgen her i byen er hektisk og til tider nervepirrende, i alle fall når en ikke ennå er helt vant til hvordan dette foregår. På hver minibuss sitter en "påkaster" som roper, uten stopp, ut av vinduet hvor bussen går. Det blir fort trangt, det går raskt i svingene, i nedoverbakke er det bare å lukke øynene og håpe på at en kommer helskinnet fram. Et alternativt transportmiddel er trufi, en vanlig personbil som taxi, men den kjører bestemte ruter. Det er ikke uvanlig å sitte to stykker i passasjersetet foran, og det å sitte på girstanga fra Plaza San Francisco til Obrajes er ikke spesielt behagelig. Jeg foretrekker taxi. 

Vi kom oss fram til skolen alle seks, selv om vi mistet hverandre underveis, ved bytte av minibuss. Etter å ha tuslet litt rundt på skoleplassen og lurt på hva som kom til å skje, får vi vite at lærer Grover hadde en plan for oss. Elevene var delt i grupper etter klassetrinn og fag, og skoleplassen ble etterhvert fylt opp av små stands som viste hva de hadde jobbet med de siste ukene. Vi skulle være "sensorer" på elevenes engelskprosjekter! Med skjemaer som skulle fylles ut med karakterer gikk vi fra gruppe til gruppe og vurderte muntlig prestasjon (veldig varierende) og skriftlig fremstilling (hva gjør man med direkte utskrift fra nettet?). Det var også om å gjøre å være kreative i fremstillingen av temaet, og to 11-årige gutters opp-ned illustrasjon av bokstaven W sikret gruppa full pott.  

Det var ikke lett å plassere de stakkars nervøse skolebarn

as prestasjoner på en skala fra én til tjue - ingen av elevene hadde hatt engelsk i mer enn to år to timer i uka, og vi kjente ikke til kvaliteten på undervisningen. Vi ble omsider ferdige, og underveis hadde særlig de yngste barna vist interesse for oss og kameraene våre. Vi tok endel bilder, og det var stor stas å få se seg selv på skjermen!

Før vi dro tilbake til La Paz fikk vi også titte på noen av klasserommene. Uten verken varme eller lys kan ikke skolehverdagen på el Alto, for de barna som faktisk går på skole, sammenliknes med det vi er vant til. Tross mangelen på lyspærer i taket var vinduene dekket av maling for å hindre både utsikt til skolegården og nysgjerringe foreldres innsyn til klasserommet, og slik forhindre distraherte barn. En kan jo lure litt på prioriteringene. Da vi så klasserommene var riktignok pultene flyttet ut på plassen, så det så nok stusseligere ut enn ellers.

Siden sist

Helgeturen var spennende, men jeg ble litt skuffet over Copacacabana, som jeg hadde hørt skulle være en vakker landsby. Den var sjarmerende, men jeg hadde litt for høye forventninger til å kalle den vakker. Vi fikk i alle fall spist nydelig, grillet trucha (ørret) fra Titicacasjøen, kjøpt noen smykker og besøkt Isla del Sol. På øya ble vi guidet rundt av Álvaro, en lokal,  tannløs 21-åring. 

Hver søndag har folk i Copacabana en litt rar skikk  - de møter opp med bilene sine på plassen foran kirken for å få den velsignet, slik at de skal kjøre trygt. Det var fullt av biler med panseret åpent, dekorert med blomster. Ved noen biler stod prester og dryppet vann i motoren, ved andre sto hele familier med hendene over motoren, sammen med en prest, og ba, mens andre igjen sprutet øl rundt bilen.  Spesielt.

Bussturen tilbake til La Paz var noe for seg selv. Lokalbussen var full av bolivianere, og vi hadde fått de siste plassene, helt bakerst. En kan si det var tett luft der inne med mange rare lukter, og siden veiene kan sammenliknes med lappetepper var turen mildt sagt humpete. Det er utrolig at bussen holdt hele den fire timer lang turen, for den skranglet bra! Setet mitt var ikke skrudd ordentlig sammen, og for hver dump klikket det i seteryggen som i et syltetøylokk.

Den neste turen går til Salar de Uyuni, og vi drar allerede i morgen kveld. Uyuni ligger en 12 timers busstur unna,men det skal visst være verdt det. Denne gangen har vi spandert på oss en litt mer komfortabel buss som blant annet har toalett, siden magene ikke har vært helt stabile den siste tiden. Det skal ikke mange timene til på et barnehjem/handicapsenter her i byen før man er kraftig ladet med bakterier..

Idag var min tredje dag på IDAI, og jeg merker at det var mindre tungt i dag enn første og andre dagen. Forholdene er ganske andre enn hjemme i Norge og det er ikke bare-bare å bli kastet inn i hverdagen på et slikt sted. Det å bli sittende alene i et rom med ti psykisk utviklingshemmede barn og skulle se etter dem kan virke voldsomt, men etterhvert som en lærer seg hva det enkelte barnet liker, ikke liker, hva man kan gjøre og ikke, tror jeg det går lettere. Jeg er imidlertid litt usikker på om IDAI er det rette stedet for meg å jobbe i forhold til at jeg faktisk er i praksis i sosionomutdanningen, eller om jeg skal flytte over til barnehjemmet, som jeg har fått tilbud om. Det er så mye jeg ikke vet og ikke får vite om barna på IDAI, og jeg har i det hele tatt lite kunnskap om barn i den situasjonen de er i. Så er spørsmålet hva og hvem jeg skal ta hensyn til - mine behov i forhold til oppgaveskriving, barnehjemsbarna eller de barna med mindre bagasje. Det skal sies at det er flere ansatte/lokale studenter som jobber på IDAI enn på barnehjemmet, og at de som jeg har sett er flinke til å gi dem positiv oppmerksomhet. 

I går kveld kom en mann på døra med et sjarmerende kort, en invitasjon til en barneskole vi tror ligger på el Alto, for å se "forskjellig slutting aktivitet av dette år i våres skole". Invitasjonen kom fra engelsklæreren deres som har gått et år på folkehøgskole i Norge, og som veldig gjerne ville at noen av oss som bor på Casa Alianza skulle komme - så gjerne at han henter oss, halvannen time unna. Det er klart vi må takke ja!

I gang

De første dagene i La Paz, på ca. 3600 meters høyde, var slitsomme. Den første utfordringen jeg møtte var køen til passkontrollen, og siden jeg bare måtte en tur på banjo'n havnet jeg selvfølgelig nest sist - bak meg sto et rynkete, krokrygget boliviansk ektepar på omtrent 1,50. De fikk selvfølgelig slippe foran, mens jeg ble stående helt bakerst og balansere kroppsvekt og ryggsekk, framoverlent. Det var nemlig mindre energikrevende enn å lempe sekken skritt for skritt, og når det plutselig er 40 % mindre oksygen i lufta enn det man er vant til, gjør man det man kan for å spare på det lille som er. Da jeg endelig kom fram til passkontrollen ble jeg møtt med et "aaaaa, noruega!!?!" "øh, sísí, soy estudiante noruega" .. Stort glis og klapp på skulderen. De fleste bolivianere tror visstnok at Norge er en liten by som ligger rett under nordpolen ett sted, men den passkontrollerende flyplassansatte var tydeligvis bedre informert. 

Heldigvis for meg hadde kofferten min allerede blitt lempet av rullebåndet, og jeg rakk såvidt å bekymre meg for at den ikke skulle komme fram. Jeg slepte meg selv og kofferten i retning EXIT-skiltet, og DER så jeg det norske flagget. Stig, som har ansvaret for studentene som kommer til Casa Allianza, stod og ventet, og overtok koffert og sekk.  Ingen høydesyke studenter, takk!

Kjøreturen ned fra El Alto var full av inntrykk - først gikk den gjennom den fattige forstaden til La Paz, hvor ingen har varme i husene sine. Her er det også kaldere enn i byen, og det blåser mer. Andesfjellene troner i alle himmelretninger, og lokalbefolkningen, mange av kvinnene kledd i tradisjonelle skjørt og hatter som ingen skjønner hvordan de får til å sitte, var allerede i gang med dagens gjøremål. Nede i La Paz var hovedveien stengt på grunn av demonstrasjonen dagen etter - 50.000 mennesker som ville støtte forslaget om en ny grunnlov. Det er mange mennesker! Jeg hørte at disse utgjorde et 4,5 kilometer langt tog, 100% fredelig. Så vidt jeg vet ble ingen skadet, ingenting ødelagt, bortsett fra en haug med bildekk som ble brent forskjellige steder. Og de har nådd igjennom, Bolivia får ny grunnlov! 

Nå har jeg vært her i La Paz i fem dager, og jeg begynner så smått å bli kjent i området. Det er greit å farte rundt i taxi og til fots, greit å snakke spansk (det lille jeg kan) og veldig greit å spise fireretters almuerzo (forrett, suppe, hovedrett med ris og kjøtt + dessert, dagens hovedmåltid) til 12 kroner. På mandag begynner jeg å jobbe på handicapsenteret, det blir en utfordring. Jeg skal jobbe med psykisk utviklingshemmede barn som er noe hardere rammet enn jeg trodde før jeg kom på besøk der, og jeg har ingen erfaring med slikt. Vel, jeg får ta det som det kommer og satse på at jeg lærer fort. Det er i alle fall ingen tvil om at disse barna har behov for mer oppmerksomhet og stimulering enn det de ansatte har mulighet til å gi. 

Før arbeidet kommer helgen, og med så mye å se i nærområdet er det vanskelig å bestemme seg for hvor turen skal gå. Valget falt imidlertid på  Copacabana og Titicacasjøen med Isla del Sol, som ligger omtrent fire timers busstur unna. Vår første opplevelsestur i Bolivia -  ¡Vamos!

Juanita

På flyplassen i Boston satt jeg ved gate 28 og ventet, da en søt dame i sekstiårene kom bort til meg og spurte: "Excuse me, dear, are you going to Miami? You see, all these different gates confuses me, and all the changes does not make it more easy. Can I sit with you?" Jeg hadde selv for litt siden oppdaget at gaten hadde blitt byttet fra 32 til 28, uten at det var blitt annonsert (så vidt jeg hadde fått med meg) så jeg ble litt lettet over å ha noen å vente sammen med den neste timen i tilfelle jeg var på jordet. Damen var veldig hyggelig og nesten pinlig interessert i hvem jeg var og hva jeg skulle i Bolivia, men bare nesten. Hun sa i begynnelsen ikke så mye om seg selv, annet enn at hun var fra Australia men bodde i Ecuador og jobbet med fattige. Jeg må innrømme at jeg først var litt nervøs sammen med henne, ikke vet jeg for hva. Hun hadde et veldig intenst blikk. Etter at vi hadde tuslet litt rundt sammen, kjøpt med oss litt mat til flyet og jeg hadde anbefalt henne den beste smoothien, forsvant den følelsen. Jeg skjønte at hun bare var tvers igjennom god.

Jeg kom på at jeg måtte huske å spørre om navnet hennes. Et par timer tidligere hadde jeg nemlig pratet en stund med en jente på min egen alder, og når vi skiltes visste jeg at faren jobbet for den amerikanske ambassaden og det lengste hun derfor hadde bodd på samme sted var fem år i Kenya, at hun studerte psykologi i London og at hun som meg elsket Radiohead (og til og med hadde møtt Thom Yorke), men ikke hva hun het. Og det føltes litt rart. 

Den søte damen het Juanita, og hun fortalte plutselig mer om seg selv. Hun flyttet i kloster som 19-åring. Hun fortalte om moren hennes som ble stolt, og om faren som gråt av både glede og sorg da hun fortalte hva hun hadde bestemt seg for. Det å velge bort å leve i et parforhold og å få barn er en enorm avgjørelse, men for henne var det et lite offer for å få leve i klosteret, med de forholdene som føres der. Hun hadde aldri angret. Det virket som at hun levde et innholdsrikt liv, og nå var hun på vei hjem til Ecuador hvor hun hadde bodd de siste årene, fra et tre ukers langt klosterbesøk i Irland. 

Tiden kom for å gå ombord, og vi skulle sitte i hver vår ende av flyet. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid sammen med Juanita, vi hadde jo så vidt begynt å bli kjent med hverandre. I løpet av de 2,5 timene flyturen varte ble jeg bare sittende å tenke på hvor stor plass historien til enkelte mennesker tar inni oss, sånn er det bare, noen tar mer plass enn andre. Jeg hadde ikke orket å føre noen samtale med et annet menneske der og da, i alle fall ikke helhjertet, for jeg trengte litt tid på å fordøye Juanita. Desuten ville det føles litt respekløst, for vi hadde ikke avsluttet ennå. Jeg tenkte på alle de menneskene jeg hadde sett siden jeg dro fra Gardermoen tidlig på lørdag, på alle historiene jeg hadde gått rett forbi, og at det var overveldende. 

Da jeg kom ut av flyet i Miami stod Junita, som hadde sittet foran i flyet, og ventet på meg. For å klappe meg på kinnet, si at hun syntes jeg var en god jente og for å ønske meg lykke til i Bolivia og resten av livet. Jeg følte meg ganske alene da hun hadde gått.  

Puh.

Eksamen er overstått (og resultatet skal jeg ikke tenke på før sensurfall..), vaksiner innsprøytet, trekkingsko innkjøpt og alt står pakket og klart - en sprekkferdig koffert (men innenfor vektgrensen! jehu.) og en sekk full av foto- og datautstyr og andre viktige saker man ikke sender på rullebåndet. Og spanskordbok. Og podcast-spanskkurs på skotsk: "¿Estás lista para aprender español con coffee break spanish?" Muchas gracias, Mark and Cara! Haggis? 

Så nå venter jeg vel egentlig bare på at tiden skal gå, og i mellomtiden skal jeg hjem til mamma og pappa, som skal kjøre meg på flyplassen i morgen tidlig. Flyet går 07.50, og jeg er framme i La Paz 27 timer seinere - 05.10 lokal tid. Ønsk meg god tur og lykke til!

Vips-

Da prøver jeg meg. Tanken var først å lage en reiseblogg, men så kom jeg til å tenke på at jeg kanskje fikk lyst til å fortsette å skrive når jeg kommer hjem. Vi får se. Her er jeg i alle fall!

Akkurat nå sitter jeg i sofaen med laptopen på fanget, med Jesper, snorkende, ved min venstre side og Raptus/mongo/lillepus til høyre. Frida, lillepus' mer observerende søster, ligger på soverommet. Det siste familiemedlemmet, kjæreste Adrian, er på jobb og pusher pene datamaskiner. 

Om en uke, lørdag 18/10, reiser jeg til Bolivia. 27 reisetimer til La Paz, alene, med datamaskin og ipod. Jeg skal jeg jobbe på et barnehjem for psykisk utviklingshemmede i forbindelse med praksis 2 i sosionomutdanningen, i åtte uker. Åtte uker borte fra de jeg er glad i, åtte uker som jeg kommer til å få uendelig mye ut av. Helt sikkert.

Planen er foreløpig å dele noen opplevelser og tanker om det som skjer i løpet av de neste ukene, og kanskje senere også. Og hvis jeg er flink til å ta med meg kameraet rundt omkring blir det også bilder til tankene. Eller tanker til bildene(: