Franz Tamayo

Som nevnt i forrige innlegg ble vi invitert til en slags avslutning ved en skole på el Alto. Grover, engelsklæreren som har gått et år på folkehøgskole i Norge, kom hele veien ned til La Paz for å følge oss fra Casa Alianza til skolen Franz Tamayo. Minibuss-turen opp dit (el Alto ligger på ca. 4000 meters høyde) tar halvannen time, og jeg kan forestille meg hvor tidlig dresskledde Grover må ha stått opp for å hente oss presis klokken sju. 

Å ta minibuss en tidlig morgen her i byen er hektisk og til tider nervepirrende, i alle fall når en ikke ennå er helt vant til hvordan dette foregår. På hver minibuss sitter en "påkaster" som roper, uten stopp, ut av vinduet hvor bussen går. Det blir fort trangt, det går raskt i svingene, i nedoverbakke er det bare å lukke øynene og håpe på at en kommer helskinnet fram. Et alternativt transportmiddel er trufi, en vanlig personbil som taxi, men den kjører bestemte ruter. Det er ikke uvanlig å sitte to stykker i passasjersetet foran, og det å sitte på girstanga fra Plaza San Francisco til Obrajes er ikke spesielt behagelig. Jeg foretrekker taxi. 

Vi kom oss fram til skolen alle seks, selv om vi mistet hverandre underveis, ved bytte av minibuss. Etter å ha tuslet litt rundt på skoleplassen og lurt på hva som kom til å skje, får vi vite at lærer Grover hadde en plan for oss. Elevene var delt i grupper etter klassetrinn og fag, og skoleplassen ble etterhvert fylt opp av små stands som viste hva de hadde jobbet med de siste ukene. Vi skulle være "sensorer" på elevenes engelskprosjekter! Med skjemaer som skulle fylles ut med karakterer gikk vi fra gruppe til gruppe og vurderte muntlig prestasjon (veldig varierende) og skriftlig fremstilling (hva gjør man med direkte utskrift fra nettet?). Det var også om å gjøre å være kreative i fremstillingen av temaet, og to 11-årige gutters opp-ned illustrasjon av bokstaven W sikret gruppa full pott.  

Det var ikke lett å plassere de stakkars nervøse skolebarn

as prestasjoner på en skala fra én til tjue - ingen av elevene hadde hatt engelsk i mer enn to år to timer i uka, og vi kjente ikke til kvaliteten på undervisningen. Vi ble omsider ferdige, og underveis hadde særlig de yngste barna vist interesse for oss og kameraene våre. Vi tok endel bilder, og det var stor stas å få se seg selv på skjermen!

Før vi dro tilbake til La Paz fikk vi også titte på noen av klasserommene. Uten verken varme eller lys kan ikke skolehverdagen på el Alto, for de barna som faktisk går på skole, sammenliknes med det vi er vant til. Tross mangelen på lyspærer i taket var vinduene dekket av maling for å hindre både utsikt til skolegården og nysgjerringe foreldres innsyn til klasserommet, og slik forhindre distraherte barn. En kan jo lure litt på prioriteringene. Da vi så klasserommene var riktignok pultene flyttet ut på plassen, så det så nok stusseligere ut enn ellers.