Juanita

På flyplassen i Boston satt jeg ved gate 28 og ventet, da en søt dame i sekstiårene kom bort til meg og spurte: "Excuse me, dear, are you going to Miami? You see, all these different gates confuses me, and all the changes does not make it more easy. Can I sit with you?" Jeg hadde selv for litt siden oppdaget at gaten hadde blitt byttet fra 32 til 28, uten at det var blitt annonsert (så vidt jeg hadde fått med meg) så jeg ble litt lettet over å ha noen å vente sammen med den neste timen i tilfelle jeg var på jordet. Damen var veldig hyggelig og nesten pinlig interessert i hvem jeg var og hva jeg skulle i Bolivia, men bare nesten. Hun sa i begynnelsen ikke så mye om seg selv, annet enn at hun var fra Australia men bodde i Ecuador og jobbet med fattige. Jeg må innrømme at jeg først var litt nervøs sammen med henne, ikke vet jeg for hva. Hun hadde et veldig intenst blikk. Etter at vi hadde tuslet litt rundt sammen, kjøpt med oss litt mat til flyet og jeg hadde anbefalt henne den beste smoothien, forsvant den følelsen. Jeg skjønte at hun bare var tvers igjennom god.

Jeg kom på at jeg måtte huske å spørre om navnet hennes. Et par timer tidligere hadde jeg nemlig pratet en stund med en jente på min egen alder, og når vi skiltes visste jeg at faren jobbet for den amerikanske ambassaden og det lengste hun derfor hadde bodd på samme sted var fem år i Kenya, at hun studerte psykologi i London og at hun som meg elsket Radiohead (og til og med hadde møtt Thom Yorke), men ikke hva hun het. Og det føltes litt rart. 

Den søte damen het Juanita, og hun fortalte plutselig mer om seg selv. Hun flyttet i kloster som 19-åring. Hun fortalte om moren hennes som ble stolt, og om faren som gråt av både glede og sorg da hun fortalte hva hun hadde bestemt seg for. Det å velge bort å leve i et parforhold og å få barn er en enorm avgjørelse, men for henne var det et lite offer for å få leve i klosteret, med de forholdene som føres der. Hun hadde aldri angret. Det virket som at hun levde et innholdsrikt liv, og nå var hun på vei hjem til Ecuador hvor hun hadde bodd de siste årene, fra et tre ukers langt klosterbesøk i Irland. 

Tiden kom for å gå ombord, og vi skulle sitte i hver vår ende av flyet. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid sammen med Juanita, vi hadde jo så vidt begynt å bli kjent med hverandre. I løpet av de 2,5 timene flyturen varte ble jeg bare sittende å tenke på hvor stor plass historien til enkelte mennesker tar inni oss, sånn er det bare, noen tar mer plass enn andre. Jeg hadde ikke orket å føre noen samtale med et annet menneske der og da, i alle fall ikke helhjertet, for jeg trengte litt tid på å fordøye Juanita. Desuten ville det føles litt respekløst, for vi hadde ikke avsluttet ennå. Jeg tenkte på alle de menneskene jeg hadde sett siden jeg dro fra Gardermoen tidlig på lørdag, på alle historiene jeg hadde gått rett forbi, og at det var overveldende. 

Da jeg kom ut av flyet i Miami stod Junita, som hadde sittet foran i flyet, og ventet på meg. For å klappe meg på kinnet, si at hun syntes jeg var en god jente og for å ønske meg lykke til i Bolivia og resten av livet. Jeg følte meg ganske alene da hun hadde gått.