I gang

De første dagene i La Paz, på ca. 3600 meters høyde, var slitsomme. Den første utfordringen jeg møtte var køen til passkontrollen, og siden jeg bare måtte en tur på banjo'n havnet jeg selvfølgelig nest sist - bak meg sto et rynkete, krokrygget boliviansk ektepar på omtrent 1,50. De fikk selvfølgelig slippe foran, mens jeg ble stående helt bakerst og balansere kroppsvekt og ryggsekk, framoverlent. Det var nemlig mindre energikrevende enn å lempe sekken skritt for skritt, og når det plutselig er 40 % mindre oksygen i lufta enn det man er vant til, gjør man det man kan for å spare på det lille som er. Da jeg endelig kom fram til passkontrollen ble jeg møtt med et "aaaaa, noruega!!?!" "øh, sísí, soy estudiante noruega" .. Stort glis og klapp på skulderen. De fleste bolivianere tror visstnok at Norge er en liten by som ligger rett under nordpolen ett sted, men den passkontrollerende flyplassansatte var tydeligvis bedre informert. 

Heldigvis for meg hadde kofferten min allerede blitt lempet av rullebåndet, og jeg rakk såvidt å bekymre meg for at den ikke skulle komme fram. Jeg slepte meg selv og kofferten i retning EXIT-skiltet, og DER så jeg det norske flagget. Stig, som har ansvaret for studentene som kommer til Casa Allianza, stod og ventet, og overtok koffert og sekk.  Ingen høydesyke studenter, takk!

Kjøreturen ned fra El Alto var full av inntrykk - først gikk den gjennom den fattige forstaden til La Paz, hvor ingen har varme i husene sine. Her er det også kaldere enn i byen, og det blåser mer. Andesfjellene troner i alle himmelretninger, og lokalbefolkningen, mange av kvinnene kledd i tradisjonelle skjørt og hatter som ingen skjønner hvordan de får til å sitte, var allerede i gang med dagens gjøremål. Nede i La Paz var hovedveien stengt på grunn av demonstrasjonen dagen etter - 50.000 mennesker som ville støtte forslaget om en ny grunnlov. Det er mange mennesker! Jeg hørte at disse utgjorde et 4,5 kilometer langt tog, 100% fredelig. Så vidt jeg vet ble ingen skadet, ingenting ødelagt, bortsett fra en haug med bildekk som ble brent forskjellige steder. Og de har nådd igjennom, Bolivia får ny grunnlov! 

Nå har jeg vært her i La Paz i fem dager, og jeg begynner så smått å bli kjent i området. Det er greit å farte rundt i taxi og til fots, greit å snakke spansk (det lille jeg kan) og veldig greit å spise fireretters almuerzo (forrett, suppe, hovedrett med ris og kjøtt + dessert, dagens hovedmåltid) til 12 kroner. På mandag begynner jeg å jobbe på handicapsenteret, det blir en utfordring. Jeg skal jobbe med psykisk utviklingshemmede barn som er noe hardere rammet enn jeg trodde før jeg kom på besøk der, og jeg har ingen erfaring med slikt. Vel, jeg får ta det som det kommer og satse på at jeg lærer fort. Det er i alle fall ingen tvil om at disse barna har behov for mer oppmerksomhet og stimulering enn det de ansatte har mulighet til å gi. 

Før arbeidet kommer helgen, og med så mye å se i nærområdet er det vanskelig å bestemme seg for hvor turen skal gå. Valget falt imidlertid på  Copacabana og Titicacasjøen med Isla del Sol, som ligger omtrent fire timers busstur unna. Vår første opplevelsestur i Bolivia -  ¡Vamos!