Jeg slapp ikke unna, gitt

Onsdagen for snart en uke siden ble jeg med Ben-Tore til Combaya og Sorata for å besøke noen prosjekter misjonsalliansen støtter. Combaya er en kommune som består av mange små landsbyer i åssidene, og trollstigen er barnemat i forhold. Jeg tror dessuten Ben-Tore tror bilen er litt smalere enn det den egentlig er, for da vi møtte på denne

bestemte han seg for å kjøre på utsiden. Vi som var med, jeg og to bolivianere, prøvde gjøre veien littegranne bredere ved å legge opp noen steiner langs kanten, og jaggu holdt det. På veien tilbake traff vi på den samme bilen, sjåføren byttet dekk for andre gang.. heldigvis var det plass til å kjøre forbi på innsiden denne gangen!

Det var spennende å besøke prosjektene og å treffe menneskene som drev det. To steder drev utviklingshemmede med blomsterproduksjon - det er både lettere og mer verdifullt å dyrke blomster enn for eksempel poteter - det siste prosjektet, i Sorata, var en barnehage. Det var rart å se forskjellen mellom disse barna og barna på barnehjemmet hvor de andre jentene jobber, disse konsentrerte seg mer om lek og hverandre enn om oss. Barnehjemsbarna trenger så sårt oppmerksomhet fra voksenpersoner at alt annet blir uvesentlig når de kommer. Vi virker som magneter. 

Vi ble godt mottatt, fikk blomsterkranser rundt halsen, ble servert

 middag og greier. Jeg vet imidlertid ikke hvor smart det var av meg å spise og drikke dette siden vi skulle reise på tur til Amaszonas dagen etter, men jeg tenkte "skitt au, jeg kan jo ikke være så uhøflig å takke nei", så jeg mesket meg i både gryterett, poteter og honning-øl eller hva det nå var, fra plastglass som ikke akkurat var engangs.

Natten etter var ikke spesielt fornøyelig, heller ikke de første dagene av helgeturen.  Mesteparten av tiden på flyplassen ble for min del tilbragt i fosterstilling på dogulvet. Og det ble noen timer, for flyet vi skulle tatt ble fyllt opp med passasjerer fra dagen før. Rullebanen i Rurrenabaque er nemlig ikke noe annet enn et jorde, og det sier seg selv at regn ikke gjør det spesielt lett å lande. Formen ble heldigvis litt bedre etterhvert, og turen med det nittenseters propellflyet gikk for min del bra. Værre var det for noen av de andre jentene som syns det var ganske skremmende, turbulensen var ikke snill med oss, og jeg kan forstå at det for noen kan være en klaustrofobisk opplevelse.. Alternativet var 18 timer i buss. 

Det var spennende å fly over regnskogen, og landskapet i Rurre var noe ganske annet enn i La Paz - det var som å komme til en annen verden. Over tredve varmegrader, stekende sol og små trehytter overalt. Dessuten så det ut som at innbyggerne hadde det ganske bra i forhold til mange her i byen. 

Fredag dro vi ut på pamastur, og jeg var dårligere igjen. Tre timer sittende sidelengs bak i en jeep med 11 mennesker i, på humpete veier, gjør ikke akkurat underverker for formen når man sitter med kvalmen brennende i halsen.. Deretter ventet enda tre timer i en kanoliknende båt, og vi fikk oss en positiv overraskelse - en av studentene her som hadde vært på samme turen til samme tid for noen år siden, hadde lovet oss at vi kom til å bli spist levende av mygg. Vi så for oss lange bukser, genser og myggnetting over hodet hele turen, i varmen, men siden regntiden ikke hadde startet helt ennå slapp vi glatt unna disse malariaspredende, blodsugende jævlene. Haha! VI satt i bikini hele båtturen vi, og koste oss i sola mens vi talte en-to-tre-to hundre alligatorer i løpet av 20 minutter, utallige skilpadder, flotte fugler og ikke minst capivaraer - noen merkelige skapninger osm ser ut som en forvokst krynsning mellom marsvin og gris. Vi fikk oss også en dukkert blandt rosa delfiner, og guiden vår, Domingo (søndag på spansk), forsikret oss om at det var heelt tryt, og at alligatorene og pirayaene ikke kom til å bite av oss føttene så lenge delfinene var i nærheten.. Det var ikke mange minuttene jeg oppholdt meg i vannet for å si det sånn, dels på grunn av tanngarden til dyrene i det gjørmete vannet, dels på grunn av kvalmen. 

Utpå ettermiddagen kom vi fram til lodgen vi skulle bo på i to netter, og det var et herlig sted! Mange timer ble tilbragt i hengekøyene, jeg koste meg selv om jeg ikke fikk vært med på alligatortur på kvelden eller pirayafiske dagen etter. Jeg fikk i alle fall smake på fangsten! Det var ikke mye kjøtt på dem, ikke smakte det noe særlig heller, men det var jo litt artig. Det var visst morro å fiske dem, med kjøttbiter som forsvant i høyt tempo som agn. Anacondajakten fikk jeg derimot med meg, etter å ha puttet i meg store deler av hylleinnholdet fra et apotek i Rurre - imodium, store mengder kulltabletter, noe flytende, rosa, maling-aktig som stinket tannkrem. Og det var verdt det - vi fant både anaconda og en kobrababy, og masse slangeskinn. Aper og dovendyr har vi også sett!  

Frem til vi satt oss på flyet tilbake til La Paz her vi vært redde for at det ikke skulle gå og at vi måtte leie en jeep isteden, det er nemlig ikke så uvanlig på denne tiden. Det regnet nemlig i går, og da ble flyene kansellert. Men vi hadde flaks, takk for det, og kom oss avgårde bare to og en halv time senere enn planlagt. Trygt nede på landjorda igjen, tilbake i La Paz, er formen er fortsatt ikke bra, men her har jeg i alle fall tilgang til lege. Selv om formen ikke hr vært på topp har det vært en flott tur, mye på grunn av snille Domingo som fikset x antall kopper bra-for-magen-te av diverse jungelremedier til meg, og spurte hele tiden hvordan jeg hadde det. Resten av gjengen fra Indigena Tours, som vi reiste med, var også supre, vi ble godt tatt vare på. 

I morgen blir det prosjektbesøk igjen, denne gangen til el Alto. Her skjer mye!