Tilfeldighet

Dagene går, og nå har jeg bare tre uker igjen av praksistiden. De siste ukene har vært innholdsrike og jeg har opplevd og lært mye - både på jobb og i fritiden. Det at forholdene ved handicapsenteret er så fjerne fra der vi er i Norge i dag kan være vanskelig å forholde seg til innimellom. Men med vett, respekt, ydmykhet og sunn fornuft går det bra å løsne på fordommer, å tilpasse seg en fremmed tankegang og å prøve å forstå hvorfor ting er som de er.

På IDAI bor det rundt 90 mennesker, de fleste unge, med forskjellige handicap, og jeg har inntrykk av at de fleste er rammet både psykisk og fysisk. Murbygget er stort, kaldt og ganske slitt, det lukter ikke godt i gangene. På vei til min avdeling hvor de 14 yngste barna på senter bor, sitter, ligger, står og går mange beboere. Noen bundet fast (ofte på grunn av for få ansatte), andre på vei ut og inn av andre avdelinger. Det er ikke uvanlig at vi får besøk av noen nysgjerrige hjelpere i løpet av dagen. Første dagen jeg gikk på jobb alene, opp etasjene og gjennom gangene, følte jeg meg veldig liten. Alt var nytt og så veldig forskjellig fra hjemme. Slike institusjoner så vi vel senest for førti år siden hjemme, de ble utryddet sammen med en tankegang som fortsatt hersker her, men som heldigvis er på vei bort: De som ikke er som oss andre skal helst ikke synes. Her har nok mange av barna som bor på senteret det bedre enn om de hadde bodd hjemme, det er visstnok ikke uvanlig at foreldre, på grunn av skam, låser sitt spesielle barn inne.

På min avdeling jobber tre "mamitaer" av gangen, to grupper annethvert døgn. Med 14 barn å ta vare på, hvert med spesielle behov, sier det seg selv at de kommer til kort. De vasker, mater (matingen er et kapittel for seg selv), steller, bretter klær, legger, og når det er tid til det, leker og koser litt med barna. Et par timer i uka har barna spesiell oppfølging av bl.a. fysioterapeut, psykolog og lege, og senteret har også en egen skole. Av de fjorten barna på min avdeling tror jeg det er to eller tre som går på skolen. 

Det er vanskelig å se hvor lite oppmerksomhet hvert enkelt barn får, tilpasset sitt behov - jeg ser at de har potensiale, noen kunne kanskje hatt språk, vært sterkere i kroppen, til og med gått. Jeg tar meg i å tenke "åh, hadde du bare tilfeldigvis blitt født i Norge isteden! "  Her får jeg følelsen av at de bare er til oppbevaring. Allikevel ser jeg at den jobben mamitaene gjør virkelig er flott, og at de fleste av de brenner for barna, at de bryr seg om dem, på ordentlig. Jeg ser, og vet fordi jeg har pratet med dem om det, at de så veldig gjerne skulle hatt mer tid til å gi hvert enkelt barn mer tid og oppmerksomhet. 

Min hverdag ser omtrent slik ut:

Opp syv - halv åtte, dusj, frokost. Det går i tørt, hvitt, ristet brød med ost og grønn paprika  + juice (appelsin/eple/fersken), evt. cheerios med sjokoladepulver. Og melk, da. Så er det rett ned til spansken, tre skoletimer med egen lærer. "Hola, como estás? Que has hecho ayer? Aaaah, que bieeeen!" Susan er kjempesøt, og veldig flink. I skrivende stund prøver hun å innprente bruk og bøyning av 19 verbtider, flere sammensatte, og jeg har snart glemt hvordan regelrette verb bøyes i presens.. Jeg tror det var Said som, når jeg skulle velge språk på videregående, sa at "Åja, välj spanska, det är lätt!" Pøh. 

Etter en stund rusler jeg ned på IDAI, som ligger ti minutters gange fra Casa Alianza. Jeg skriver meg inn i boka for voluntører på kontoret, kontordama enser meg ikke. En etasje opp ligger avdelingen jeg jobber på, og når jeg kommer inn døra klokka halv ett sitter barna i rullestolene sine, eller ved spisebordet, og venter på lunsj - eller "almuerzo". Slik kan de gjerne sitte en time, time-halvannen før maten kommer fra kjøkkenet i første etasje. Lunsjen er det viktigste måltidet her i Bolivia, og det er utrolig hvor mye mat de klarer å putte i disse små barna. Først en stor bolle med suppe, deretter "segundo" som ofte består av kjøtt, grønnsaker og ris, og så dessert - banan og yoghurt. Gjerne en kopp med kirsebæravkok, eller hva det nå er, til slutt. Frokost, derimot, er ikke så viktig. På IDAI spiser de et stykke brød med melk til, men det er slett ikke uvanlig at bolivianske barn ikke spiser annet enn en kjærlighet på pinne til frokost. 

Matingen, ja. Ikke alle barna er så glade i å få mat puttet inn i munnen, og det er ikke sjelden jeg går fra den ene til den andre, kanskje også til den tredje før jeg får til å mate noen, enten fordi barnet er så handicappet at det må spesielle teknikker til for å få lirket maten inn (teknikker som etter min mening ikke alltid er like humane), fordi hodet kastes i alle retninger, munnen knipes igjen, eller fordi maten rett og slett bare renner ut fra munnvikene igjen. Dette tar tid, og er ganske så energikrevende. 

Etterpå er det tid for skifting av bleier og klær, og deretter får mamitaene seg en pause mens jeg ser etter barna inne på lekesalen. Noen sitter fortsatt i rullestolene sine, og noen ligger på madrasser på gulvet. Et par stykker krabber og går rundt på gulvet. Jeg synger sanger, spiller litt musikk, koser, kiler. Noen ganger kommer mamitaene inn og leker og koser med barna og prater med meg, men som oftest benytter de anledningen til å slappe av på kjøkkenet, det kommer litt an på hvem som er på jobb. Det er ganske stor forskjell mellom de to gruppene som jobber, tre av dem bryr seg ikke spesielt om meg mens de andre gjerne vil prate, høre hva jeg mener om arbeidet de gjør, kanskje lære noen ord engelsk. 

I dag jobbet de tre som ikke prater så mye med meg, kanskje det var derfor jeg ikke fikk med meg at noe var annerledes. Det var ikke før Dr. Velasco kom innom at jeg hørte om det, han beklaget først at han ikke hadde dukket opp til avtalt tid - vi skulle prate om ett av barna i forbindelse med oppgaven min - så skjønte jeg at han hadde problemer med å holde gråten tilbake. Et av barna, liten og skjør, hadde gått bort kvelden før. Kvalt av sitt eget oppkast. Det er rart å tenke på hvor lite som egentlig skal til, samtidig som vi kan overleve det utroligste. Tilfeldighetene bestemmer. Den lille kroppen, som dagen før hadde vært sammen med oss andre som vanlig, blid og gledesspredende, hadde ikke hatt den styrken som skulle til for å hoste opp igjen det som tilfeldigvis havnet på feil sted. 

Sov godt, lille venn.