Siden sist

Helgeturen var spennende, men jeg ble litt skuffet over Copacacabana, som jeg hadde hørt skulle være en vakker landsby. Den var sjarmerende, men jeg hadde litt for høye forventninger til å kalle den vakker. Vi fikk i alle fall spist nydelig, grillet trucha (ørret) fra Titicacasjøen, kjøpt noen smykker og besøkt Isla del Sol. På øya ble vi guidet rundt av Álvaro, en lokal,  tannløs 21-åring. 

Hver søndag har folk i Copacabana en litt rar skikk  - de møter opp med bilene sine på plassen foran kirken for å få den velsignet, slik at de skal kjøre trygt. Det var fullt av biler med panseret åpent, dekorert med blomster. Ved noen biler stod prester og dryppet vann i motoren, ved andre sto hele familier med hendene over motoren, sammen med en prest, og ba, mens andre igjen sprutet øl rundt bilen.  Spesielt.

Bussturen tilbake til La Paz var noe for seg selv. Lokalbussen var full av bolivianere, og vi hadde fått de siste plassene, helt bakerst. En kan si det var tett luft der inne med mange rare lukter, og siden veiene kan sammenliknes med lappetepper var turen mildt sagt humpete. Det er utrolig at bussen holdt hele den fire timer lang turen, for den skranglet bra! Setet mitt var ikke skrudd ordentlig sammen, og for hver dump klikket det i seteryggen som i et syltetøylokk.

Den neste turen går til Salar de Uyuni, og vi drar allerede i morgen kveld. Uyuni ligger en 12 timers busstur unna,men det skal visst være verdt det. Denne gangen har vi spandert på oss en litt mer komfortabel buss som blant annet har toalett, siden magene ikke har vært helt stabile den siste tiden. Det skal ikke mange timene til på et barnehjem/handicapsenter her i byen før man er kraftig ladet med bakterier..

Idag var min tredje dag på IDAI, og jeg merker at det var mindre tungt i dag enn første og andre dagen. Forholdene er ganske andre enn hjemme i Norge og det er ikke bare-bare å bli kastet inn i hverdagen på et slikt sted. Det å bli sittende alene i et rom med ti psykisk utviklingshemmede barn og skulle se etter dem kan virke voldsomt, men etterhvert som en lærer seg hva det enkelte barnet liker, ikke liker, hva man kan gjøre og ikke, tror jeg det går lettere. Jeg er imidlertid litt usikker på om IDAI er det rette stedet for meg å jobbe i forhold til at jeg faktisk er i praksis i sosionomutdanningen, eller om jeg skal flytte over til barnehjemmet, som jeg har fått tilbud om. Det er så mye jeg ikke vet og ikke får vite om barna på IDAI, og jeg har i det hele tatt lite kunnskap om barn i den situasjonen de er i. Så er spørsmålet hva og hvem jeg skal ta hensyn til - mine behov i forhold til oppgaveskriving, barnehjemsbarna eller de barna med mindre bagasje. Det skal sies at det er flere ansatte/lokale studenter som jobber på IDAI enn på barnehjemmet, og at de som jeg har sett er flinke til å gi dem positiv oppmerksomhet. 

I går kveld kom en mann på døra med et sjarmerende kort, en invitasjon til en barneskole vi tror ligger på el Alto, for å se "forskjellig slutting aktivitet av dette år i våres skole". Invitasjonen kom fra engelsklæreren deres som har gått et år på folkehøgskole i Norge, og som veldig gjerne ville at noen av oss som bor på Casa Alianza skulle komme - så gjerne at han henter oss, halvannen time unna. Det er klart vi må takke ja!

I gang

De første dagene i La Paz, på ca. 3600 meters høyde, var slitsomme. Den første utfordringen jeg møtte var køen til passkontrollen, og siden jeg bare måtte en tur på banjo'n havnet jeg selvfølgelig nest sist - bak meg sto et rynkete, krokrygget boliviansk ektepar på omtrent 1,50. De fikk selvfølgelig slippe foran, mens jeg ble stående helt bakerst og balansere kroppsvekt og ryggsekk, framoverlent. Det var nemlig mindre energikrevende enn å lempe sekken skritt for skritt, og når det plutselig er 40 % mindre oksygen i lufta enn det man er vant til, gjør man det man kan for å spare på det lille som er. Da jeg endelig kom fram til passkontrollen ble jeg møtt med et "aaaaa, noruega!!?!" "øh, sísí, soy estudiante noruega" .. Stort glis og klapp på skulderen. De fleste bolivianere tror visstnok at Norge er en liten by som ligger rett under nordpolen ett sted, men den passkontrollerende flyplassansatte var tydeligvis bedre informert. 

Heldigvis for meg hadde kofferten min allerede blitt lempet av rullebåndet, og jeg rakk såvidt å bekymre meg for at den ikke skulle komme fram. Jeg slepte meg selv og kofferten i retning EXIT-skiltet, og DER så jeg det norske flagget. Stig, som har ansvaret for studentene som kommer til Casa Allianza, stod og ventet, og overtok koffert og sekk.  Ingen høydesyke studenter, takk!

Kjøreturen ned fra El Alto var full av inntrykk - først gikk den gjennom den fattige forstaden til La Paz, hvor ingen har varme i husene sine. Her er det også kaldere enn i byen, og det blåser mer. Andesfjellene troner i alle himmelretninger, og lokalbefolkningen, mange av kvinnene kledd i tradisjonelle skjørt og hatter som ingen skjønner hvordan de får til å sitte, var allerede i gang med dagens gjøremål. Nede i La Paz var hovedveien stengt på grunn av demonstrasjonen dagen etter - 50.000 mennesker som ville støtte forslaget om en ny grunnlov. Det er mange mennesker! Jeg hørte at disse utgjorde et 4,5 kilometer langt tog, 100% fredelig. Så vidt jeg vet ble ingen skadet, ingenting ødelagt, bortsett fra en haug med bildekk som ble brent forskjellige steder. Og de har nådd igjennom, Bolivia får ny grunnlov! 

Nå har jeg vært her i La Paz i fem dager, og jeg begynner så smått å bli kjent i området. Det er greit å farte rundt i taxi og til fots, greit å snakke spansk (det lille jeg kan) og veldig greit å spise fireretters almuerzo (forrett, suppe, hovedrett med ris og kjøtt + dessert, dagens hovedmåltid) til 12 kroner. På mandag begynner jeg å jobbe på handicapsenteret, det blir en utfordring. Jeg skal jobbe med psykisk utviklingshemmede barn som er noe hardere rammet enn jeg trodde før jeg kom på besøk der, og jeg har ingen erfaring med slikt. Vel, jeg får ta det som det kommer og satse på at jeg lærer fort. Det er i alle fall ingen tvil om at disse barna har behov for mer oppmerksomhet og stimulering enn det de ansatte har mulighet til å gi. 

Før arbeidet kommer helgen, og med så mye å se i nærområdet er det vanskelig å bestemme seg for hvor turen skal gå. Valget falt imidlertid på  Copacabana og Titicacasjøen med Isla del Sol, som ligger omtrent fire timers busstur unna. Vår første opplevelsestur i Bolivia -  ¡Vamos!

Juanita

På flyplassen i Boston satt jeg ved gate 28 og ventet, da en søt dame i sekstiårene kom bort til meg og spurte: "Excuse me, dear, are you going to Miami? You see, all these different gates confuses me, and all the changes does not make it more easy. Can I sit with you?" Jeg hadde selv for litt siden oppdaget at gaten hadde blitt byttet fra 32 til 28, uten at det var blitt annonsert (så vidt jeg hadde fått med meg) så jeg ble litt lettet over å ha noen å vente sammen med den neste timen i tilfelle jeg var på jordet. Damen var veldig hyggelig og nesten pinlig interessert i hvem jeg var og hva jeg skulle i Bolivia, men bare nesten. Hun sa i begynnelsen ikke så mye om seg selv, annet enn at hun var fra Australia men bodde i Ecuador og jobbet med fattige. Jeg må innrømme at jeg først var litt nervøs sammen med henne, ikke vet jeg for hva. Hun hadde et veldig intenst blikk. Etter at vi hadde tuslet litt rundt sammen, kjøpt med oss litt mat til flyet og jeg hadde anbefalt henne den beste smoothien, forsvant den følelsen. Jeg skjønte at hun bare var tvers igjennom god.

Jeg kom på at jeg måtte huske å spørre om navnet hennes. Et par timer tidligere hadde jeg nemlig pratet en stund med en jente på min egen alder, og når vi skiltes visste jeg at faren jobbet for den amerikanske ambassaden og det lengste hun derfor hadde bodd på samme sted var fem år i Kenya, at hun studerte psykologi i London og at hun som meg elsket Radiohead (og til og med hadde møtt Thom Yorke), men ikke hva hun het. Og det føltes litt rart. 

Den søte damen het Juanita, og hun fortalte plutselig mer om seg selv. Hun flyttet i kloster som 19-åring. Hun fortalte om moren hennes som ble stolt, og om faren som gråt av både glede og sorg da hun fortalte hva hun hadde bestemt seg for. Det å velge bort å leve i et parforhold og å få barn er en enorm avgjørelse, men for henne var det et lite offer for å få leve i klosteret, med de forholdene som føres der. Hun hadde aldri angret. Det virket som at hun levde et innholdsrikt liv, og nå var hun på vei hjem til Ecuador hvor hun hadde bodd de siste årene, fra et tre ukers langt klosterbesøk i Irland. 

Tiden kom for å gå ombord, og vi skulle sitte i hver vår ende av flyet. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid sammen med Juanita, vi hadde jo så vidt begynt å bli kjent med hverandre. I løpet av de 2,5 timene flyturen varte ble jeg bare sittende å tenke på hvor stor plass historien til enkelte mennesker tar inni oss, sånn er det bare, noen tar mer plass enn andre. Jeg hadde ikke orket å føre noen samtale med et annet menneske der og da, i alle fall ikke helhjertet, for jeg trengte litt tid på å fordøye Juanita. Desuten ville det føles litt respekløst, for vi hadde ikke avsluttet ennå. Jeg tenkte på alle de menneskene jeg hadde sett siden jeg dro fra Gardermoen tidlig på lørdag, på alle historiene jeg hadde gått rett forbi, og at det var overveldende. 

Da jeg kom ut av flyet i Miami stod Junita, som hadde sittet foran i flyet, og ventet på meg. For å klappe meg på kinnet, si at hun syntes jeg var en god jente og for å ønske meg lykke til i Bolivia og resten av livet. Jeg følte meg ganske alene da hun hadde gått.  

Puh.

Eksamen er overstått (og resultatet skal jeg ikke tenke på før sensurfall..), vaksiner innsprøytet, trekkingsko innkjøpt og alt står pakket og klart - en sprekkferdig koffert (men innenfor vektgrensen! jehu.) og en sekk full av foto- og datautstyr og andre viktige saker man ikke sender på rullebåndet. Og spanskordbok. Og podcast-spanskkurs på skotsk: "¿Estás lista para aprender español con coffee break spanish?" Muchas gracias, Mark and Cara! Haggis? 

Så nå venter jeg vel egentlig bare på at tiden skal gå, og i mellomtiden skal jeg hjem til mamma og pappa, som skal kjøre meg på flyplassen i morgen tidlig. Flyet går 07.50, og jeg er framme i La Paz 27 timer seinere - 05.10 lokal tid. Ønsk meg god tur og lykke til!

Vips-

Da prøver jeg meg. Tanken var først å lage en reiseblogg, men så kom jeg til å tenke på at jeg kanskje fikk lyst til å fortsette å skrive når jeg kommer hjem. Vi får se. Her er jeg i alle fall!

Akkurat nå sitter jeg i sofaen med laptopen på fanget, med Jesper, snorkende, ved min venstre side og Raptus/mongo/lillepus til høyre. Frida, lillepus' mer observerende søster, ligger på soverommet. Det siste familiemedlemmet, kjæreste Adrian, er på jobb og pusher pene datamaskiner. 

Om en uke, lørdag 18/10, reiser jeg til Bolivia. 27 reisetimer til La Paz, alene, med datamaskin og ipod. Jeg skal jeg jobbe på et barnehjem for psykisk utviklingshemmede i forbindelse med praksis 2 i sosionomutdanningen, i åtte uker. Åtte uker borte fra de jeg er glad i, åtte uker som jeg kommer til å få uendelig mye ut av. Helt sikkert.

Planen er foreløpig å dele noen opplevelser og tanker om det som skjer i løpet av de neste ukene, og kanskje senere også. Og hvis jeg er flink til å ta med meg kameraet rundt omkring blir det også bilder til tankene. Eller tanker til bildene(: