Jo, så overlevde jeg dødsveien da

Vi måtte selvfølgelig prøve oss på "El Camino de la Muerte", eller "Dødsveien", det er obligatorisk. Jeg vil si det var en ganske ikke-dramatisk opplevelse tatt navnet i betraktning, ja, bortsett fra alle minnesmerkene langs veien da. Navnet fikk veien nemlig da den fortsatt var hovedveien mellom La Paz og Yungas, og biler og busser kjørte hyppig utfor kanten. På grunn av betraktelig mindre trafikk nå om dagen (flesteparten av bilene og bussene som kjører veien nå er i følge med adrenalinsøkende turister på sykkel) har frekvensen suket, men det hender jo fortsatt. Her om dagen kjørte en minibuss utfor, men sjåføren, osm var den eneste i bussen, var heldig og kjørte ut på riktig sted - Han landet pent 30 meter ned i bakken, og klartret forfjamset opp igjen akkuret i det noen syklister fra Casa Alianza passerte. Det hender også at uforsiktige syklister forsvinner utfor kanten, og med den farten noen av dem holder 

(passing on your riiiiiiiiiiiiiight!) er jeg nesten overrasket over at det ikke er flere enn 11 stykker de 10 siste årene som har vært uheldige, i følge guiden Eddi de fleste fra Israel. 

Vi var bare oss fire, Stine, Inger Johanne, Christina og meg, pluss én foran på sykkel og én bak i bil, fra reiseselskapet Topas. Vi fikk utdelt kne-og albuebeskyttere, hjelm, vindjakke og orange rekleksvest, også sykkel selvfølgelig, og vi satte utfor. I løpet av 4,5-5 timer og 69 kilometer bevegde vi oss ned fra 4700 til 1200 meter, fra La Paz til Coroico. Det var kaldt og steinete der vi begynte, og underveis forandret temperaturen og landskapet seg drastisk, til grønt, fuktig og frodig.

Bildene er tatt av guidene - skulle jeg sjonglert med kameraet i tillegg til å konsentrere meg om å holde meg på veien spørs det hvordan det hadde gått..

Artikkel fra Dagbladet